våt i pelsen

En beretning om Hersleb Visekollektiv

Cover (Isak Austin) av «Våt i pelsen» Hersleb Visekollektiv (2025, Dagen er ødelagt)

Vi er redde for noe, eller noen er redde for noe her i Norge. At den røde snoren av identitet som fletter det av flagget som ikke er i et kors, begynner å fordufte. Jeg må innrømme at jeg er litt redd å. Litt redd for at vi bærer en ondartet Amerikansk sildesalat av virale proporsjoner i våre bryst.

«Våre typiske nasjonale særtrekk forsvinner mer og mer – er det for det verre eller bedre?» (Partilederdebatten, 2025)

Spesielt i byen – selv om jeg ikke er fra Oslo, selv om jeg engang prøvde å late til at jeg var fra Oslo-området – skjer det mye. Men jeg kjenner smått til byen, og tatt mitt snitt til å trykke noe av den til mitt. Det snakkes om IFOer (Ikke-Fra-Oslo mennesker med nær alien-status) som snyter byens kutyme vekk. Mens Tour de Finance langs Sjølyst til Aker Brygge, kanskje burde være mer nærliggende deres redsel…

«Alt må gjøres for å bevare distriktenes særpreg» (Partilederdebatten, 2025)

Som en stolt Omegner, av det spesielt skjønne varemerket Åsing, har jeg som pendler og ivrig Oslo-eter merket en ting. En bemerkning som har økt stadig for hver togtur hjem fra enda en omgang i storbyen. At den aktive redselen, klaginga og spyttinga-i-bakken fra de innfødte Kristianerne er berettiget; men at de jeg likte å henge med hadde med det å la handlingene tale for seg: hoppe hodestups i bresjen for byens kulturånd og ikke klage til Vink! De var med andre ord våt i pelsen.

Oslos minste og verste plateselskap, Dagen er ødelagt, presenterer «Våt i pelsen» (2025) av Hersleb Visekollektiv

«Hva er det du ser i det fjerne/Er det natta som sniker seg på

For å farge alle rom i din hjerne/I drømmer så skumle og små»

(Gir opp ryggen i karmen)

Slik gikk det seg til at jeg fulgte min vandrevenn Smuggo, inn i en bakgård i Thorvald Meyers gate, en junidag i år. Eller han passerte vel veien ovenfor meg - ovenfor vannhølet jeg slusket i. Han passerte og gaula at jeg skulle se å komme meg nedi gata, rett nedi her, om et par tre minutter. Et russisk steinkast nedafor og et spansk minutt senere, gikk jeg inn en port der det svevde vrimmel av ess og lo. Illusjoner kanskje bare jeg så, følte jeg. Gjennom det illusoriske, havnet jeg inni en slags tidskapsel av en aula. En portal til en scene både trubadursk, sekstiåttersk og kontemporær. Her startet konserten først når noen satt seg krysslegget på bakken foran, med en sigg i kjeften og ville få det på.

 «Tjue uniformer kom på døra vår / Må ha vært i fjor eventuelt i går

Redder jeg den ene fra å havne i systemet - hvis jeg tar han nå

Fra pakka mi

Lyst til å hoppe i bassenget eller låses i et hvelv»

(Tjue Sigaretter)

Her inne var man skjermet fra omverdenen, men involvert i dens trykksak. Man stengte den ikke ute sånn egentlig. Man bare filtrerte aggregatets hastighet ned og tok seg til de som så lovnaden. Lovnaden om en pust i bakken og en i lufta: om en atmosfære fri for det urbane presset, og kjettingene som rasler rett bak: lovnaden om gull og grønne skoger: uten noe metall i henda eller bark i rævva.

Og nei, jeg kan presisere at det ikke var noe kult-lignende eller sekt-påtrengende tendenser i denne klyngen helt vanlig ungdom. Helt vanlige unndratt det at de hadde trodd på eksistensen av og dermed funnet veien til, portalen: som ploppet en ut tilsmusset og blaut på andre siden. Som blottet for statisk støv av nettverks-rester og fremhevet individets patina. Som skjøv en inn til Hersleb Visekollektiv.

 «På en fjelltopp som jeg kjenner

- og venner meg til kan det noen ganger skje at jeg sovner

Og en natt gjerne tømmer sine krefter når det dør ut for tolk

Bare inntrykk til drømmer»

(Steinaldermenneske)

Ser det tafatt ut? Litt nedslitt? En slentre plass for bikkjer som liker flaskepils, boksvin og rullings? Jepp! Du har helt rett. For ytringsrommet er uten formaliteter, men blodseriøs i sin hengivelse til det figurative ur-bålet. Det bærer med seg harepotens overbevisning for denne elskede nødvendighet: visen.

For det er jo hele poenget! Du skal ikke bruke øynene. Du skal egentlig lukke de å heller ta i bruk øra. Altså faktisk ta de i bruk. Ikke høre med de som du gjør med airpodsa, mens du kjører slalom gjennom trafikken i morgenrushet; men faktisk lytte – for da vil selv du kjenne bålets varme, fortellingene som sagnes og dansen som følger med folkemusikken.

Musikken kommer fra et tettvevd spann av utøvere: foret godt av både klassisk visesang, harmonisk ynde og rytmisk tekke som gis tilbake i en godkalvet kokning: en lapskaus som danner spydspissen av den unge visebølgen. Det brummer godt av arrangementene. Det kreeres et gyv av gitarene som fletter og vever seg rundt sammen med perkusjon som støtter om der det trengs. Klangen som stemmene lager er det unike høydepunktet. Kobbelet ulende henslengte kiser som trygger seg om og ledes av den ledende figuren: bøylen som holder vannhodene over vann: figurinnen som fører de harmoniske tøyler: Vildebjønn!

«Visst er det mange som har prøvd å si ifra

At folket er i nød

 - men dronninga har blitt deprimert og lat»

(Kongsgården)

Hennes stemme - det tonale hovedsete - er en gemyttlig lakonisk kvinnestemme av strak sjel. Dette er en power-player med sitt eget selskap! For ‘Vildebjønns Selskap’ er nemlig en av de forskjellige gruppene som lager musikk hver for seg, men sammen danner konstellasjonen Hersleb Visekollektiv. De andre er Wold Wiggen og soloaktene Sigfiz Vannhode og Ed.

Jeg skrev, nøyaktig for et år siden, på et dikt som ikke ble et dikt. Det handlet om en svart ulv, som hadde gått seg vill i asfaltjungelen og ulte etter en ny gjeng å flokke seg sammen med. En slags ensom vandring i et urbanotopisk mørke. Ideen var at dagen på en måte var ødelagt. Men at den var ødelagt ikke betydde at man måtte ta hendene av rattet. At man bare så mørke ikke måtte bli ensbetydende med å miste motet.

Derfor gleder det meg så, at visekollektivet inkluderer samtidens til tider bitre tilværelse i deres tekster. Spesielt den tilværelsen som ofte ene og alene eksisterer som et produkt av våre tanker, for våre sinn. På så måte fremstår personifisering av hunden i noen av sangene, som en illuminerende lettelse. For vi kan implisitt både tenke at vi er hunden og føle dens kvaler, samtidig enkelt ta oss ut av hundens tanker å se de absurde aspektene av deres liv. Dette verktøyet overfører vi som lytter til våre egne tanker (spesielt de av surrealistiske størrelser). Vi får slik et slags påskudd til å huske å komme ut av oss selv. Huske å se oss selv og våre tanker i fugleperspektiv. Noe som får oss både til å forstå vår aktualitet mer og samtidig føle oss sett av oss selv. Noen av strofene fanger våre selv-oppblåste, menneskelige og relaterbare tankestrømmer og deres ironiske forpakning:

«Hvorfor tilber ikke alle meg / Jeg donerer til krigsherjede byer

Og gir penger til tiggerne på Oslo S

Og ikke engang de / Knyter skoa mi»

(En som er så snill)

Lyrikken deres fremhever virkelig en slags folkesjel. Den er skikkelig norskt rett og slett. Samstundes forfriskende ung, nytt og norskt. Betegnelser som ikke ofte anvendes om lokalmusikk med tradisjonelle føringer.

Det er norskt som i at det er typisk norsk å være klein og sprellete. Norsk som metropolens lam og byenes Bambi med fjellgeitens brek. Fylla i et skur og det stuereine kaffeslaget i samme rom. Vrøvlet under røykepausens eksistensielle angst. Alt dette i et shot-glass vi ikke snakker om, skjult som Fernet vi «aldri» drakk. Norsk på så måte.

En valsende, svaiende, sugerende og lealaus sang! Så langeleikens gjenferd danser med grevlingene på taket. Krast, frekt og pissende på veggen. Levende! Amøbe som Troll: Trollmor som Trollfar. En gjensporing av vår alles Erling-san: det lune møte-som-kunne-vært-en-email: en evig strøm lykkekaker: på kommunale bord og stoler i sola: aversen for veksten: dedikasjon til ve og vel: avsporinga fra jaget: kreasjonen av sjelesang som smeltedigel: fra tik-tok til grammofon: en lapskaus av en havn: lydsporet til et frontallapp-avledet eventyr, inni den godhjertede nattens sagn.

Med Vildebjønn og gjengens kall kan våre indre, luskende svartulver få los. Los til å finne den gjemte stien til en bålplass. Der man skimter, bak gitarkoret, en ansamling kjente og ukjente: noen gjenferd, noen levende: spøkelsene av utgåtte frikere som gadd å hente ved: en fillefrans som mekker tennkvister: en gammel fiende som fyrer fredsblåsen du trengte: en slags hard kjerne av pistrete utskudd som kan ta hånd om deg.

FREE PALESTINE

- ‘gassed out