Storesmell & hoffnarren

jazzprosa: Thomas Strønens «Et Ørlite Beat»

Foto: Helge Brekke

Det starter med et høylytt smell av et sprell. En slags forberedelse til publikum om at såpass ‘mye’ kan det bli: «vi kan være høylytte, slitsomme og abstrakte, men nå har vi sagt ifra». Også en måte for ensemblet å riste løs på: et kakofonisk stigningsløp.

Den samlede lyden høres ut som usynlige, vingede små englenisser mette på grøt og fulle på mjød, surrer og hopper over alle klaffer og strenger; men samtidig holder et  ‘visst’ mønster og tonelag. For det høres kanskje ‘masete’ ut, men det skjærer seg ikke som utpreget stygt eller falskt. Jeg opplever det som en tvungen utvidelse av ørene, om ikke en påminnelse på at hvis øreproppene er rutine, så kan man sette de inn nå. Jeg, som ikke tar sjanser hva det angår hørselen, gjør i alle fall det.

Jeg hadde ikke kjennskap til Thomas Pohlitz Strønen før, og er hverken noen kløpper på jazz: hverken dets frie felter eller ECM-lendet. To paraplyer artisten både liker seg, og briljerer, under. Men jeg har et åpent sinn, er nysgjerrig og har med tiden konstatert for meg at jazzen (i bredeste forstand), er den musikken som overrasker, stimulerer og gleder meg mest. Derav har jeg bevegd meg ut fra den svette klubben og dansemusikken jeg opererte rundt, og inn på konsertscenen og den mer akustiske sfære. Derfor befinner jeg meg i aften foran årets første Jazz på Munch.

Slik føles det naturlig at mitt første jazz-skriv, ifølge dens komponist, nevnte Strønen, skal være et ‘beat-orientert’ verk forankret i det han selv kaller «fysisk musikk».

Elektronisk musikk, min første spesialisering, er og vil være nettopp det – særdeles tydelig ‘fysisk’ musikk i sin utpregede tredimensjonalitet: i vertikalt (frekvenslag (hertz)), horisontalt (felt-opptak, sample og syntese) og dybdens (arrangering/sekvensering) henseende. En fysikalitet jeg har prøvd å instrumentalisere smått før, og vil gjøre enda mer i fremtiden.

Tilbake til festsalen: etter vingefolkets farvel, ledes vi inn i en lengre undrende passasje ‘ta-og-føle-på’ sensitivitetslek: moll-passiarer som ender i midlertidige spørsmålstegn: evige løse tråder som aldri slutter og beveger seg like langt fremover i narrativ, som sideveis i skildring og bakover i slutning. Det Now’s The Time pleier å kalle ‘insekts-impro’

Strønen selv sitter ikke ved trommesettet ved siden av Veslemøy Narvesen sitt ennå (det er to trommesett stilt opp ved siden av hverandre). Han står bak til høyre på scenen, omgitt av en rekke cymbaler og slår på svære go-gonger/pauker.

De seremonielle slagene ornamenteres av fløyte (Henriette Eilertsen) og flygel (Ståle Storløkken) i øvre-tonelag, mens resten av ensemblet materialiserer en opplevelse av å bli omkranset av en omstendelig forutanelse, som anføres av tubaens (Heida Karine Mobeck) gisnende, listende fundament.

Vi er definitivt på vei et sted. Det hele minner om en Lalo Schiffrins mystikk, med en hel del luft under vingene, på tur gjennom Amazonas. Her er spesielt Henriette Eilertsen (fløytisten) sine virvel-klyv, et knutepunkt for resten. Det bres om med ambient jungellyd, der fuglekvitter og dyrelyder legger grunnen for dette snublende forløp, der vi på et eller annet tidspunkt trer oss gjennom en huleåpning og nedover en sjakt full av buskas og kratt…

Deretter lander vi, i det Strønen beveger seg til trommesettet og legger an rytme, til jungelen på ‘den andre siden’. Han har lyktes i å dra oss vekk fra scenerommet, hodestups inn til hans lydlandskap og bestillingsverket urfremført for Kongsbergjazz i 2023, er virkelig i gang.

Han sikter seg etter et blytungt og loddet anslag, som skal minne om hip-hopens in-your-face trommer. Strønen og Narvesen vil seg til ‘boom-bap’ territorium. Men akkurat dit har ikke emuleringen nok kraft, eller saus, til å virkelig plante seg. For kicket og snaren til de beste hip-hop produsentene (DJ Premier, Pete Rock, Q-Tip…), er manuelt hakka ut, på gamle Akai MPC-samplere sine pads. Med støvete samples som materiale dratt fra obskure plater, fra platesjapper som får det utrente øye er fullt av rubbel og bit; men der hip-hop produsentene, spesielt de fra amerikanske øst-kysten, aner en skattejakt for å finne uslipte diamanter. Det blir ren dynamitt, som etterpå understøttes av en trommemaskiners pondus, spesielt for å fylle kickens vom; men beatens DNA, den forblir på ‘dilla time’. Oppkalt etter produsentgeniet J Dilla mestring av den ikke-kvantifiserte hjemmesnekrede sving.

Strønens ensemble føles for regimentert og for forutsigbart. Ytterligere oppleves spillingen til Narvesen og han selv, som lenende mer mot en utdannet musiker sitt uttrykk. Selv når stykket er godt på vei, klarer de ikke å riste av seg den flinkis-‘feelen’, noe som er nødvendig for å gjenskape den stukete svingen: det som leker i lommer-innenfor-lomma-til-lommene. Det er innledningsvis noen hakk under gjenskapningen til for eksempel Jahari Massamba Unit (jazz-prosjektet til trommeslageren Karriem Riggins og produsenten Madlib).

På den annen side er Strønen og Narvesens dynamikk iboende interessant, for de spiller til tider i synkron på hvert sitt trommesett. De er sylindrene i ensemblet, som hver gang det skal mobiliseres, er opphavet til nye pulsslag. Energi blir katalysert og utstedt kontant utover mot de andre utøverne. Spesielt i pulsens transformering til melodi og harmoni hos blåserne, er det mye vitalitet i overføringene.

Strønen er den førende, og en kan se at hans blikk og tydelige bevegelser, kommuniserer til Narvesen som klart ser hvor han er og hvor han er på vei, mellom slaga. Det fine, er at selv om Narvesen klart er med på notene og rammene Strønen legger opp, så kreerer hun sine egne avstikkere, reorienterer seg ertende rundt Strønen og egger han til tilsvar. Slik er det i det synkrone en lettbeint lek, spesielt i cymbal-stredet: som spretter, skimrer og lader rytmeseksjonen med funk.

De to tenorsaksofonene (Kalle Nyberg og Espen Reinertsen) støter akkord i vigør, og gir harmoniske variasjoner til diverse filmatiske ouverturer: bestående av nostalgi-fremmende løp i melodisk glissando,: der fløytens endevendende triller, flygelets akkompagnering og gitaristens (Kim Myhr) teksturer holder pulsens energi i stadig omløp. Tubaen markerer satsenes tyngdepunkt, og gir en overordnet fremdrift som nikker til brassband-musikkens standhaft.

Konserten er strukturert etter satser, og hver sats følger mer eller mindre et mønster: Først et luftig mellomspill der en eller to utøvere sper seg utover (i begynnelsen ofte Kim Myhr som leker med det granulære i delikate proporsjoner). Deretter et rytmisk innrykk som starter i perkusjonens drifter og ytterligere sementeres av tuba. De øvrige instrumentene introduseres via lek rundt satsens melodi, finner lommer og støt av riff imot et klimaks av intensitet, for så en ganske brå avslutning utledet av et intermesso som fullfører runden rundt, og en starter så på ny.

Disse elementenes holdes sammen av et tonalt sete, en slags rød snor, som representeres av Narvesens luftige stemme. Melodiske omkved synger repetitive av «a’er». Dette er det harmoniske nukleus. Ofte i tett samband med tenorsaksofonene. Der tenorsaksofonene er kullet i fyrrommet, er Narvesen flammen, som hviler som glød når den ikke høres, men fortsatt er nødvendig til kullets varmedannelse, og dermed dets funksjon. Den er et slags potensielt holdepunkt, selv når hun ikke høres. Når hun så oppstår, som et signal på at rytmens evolusjon har nådd en ny bestemt støp, danser flammene: en føler en fornøyelse om at helheten er fullbyrdet og føler varmen slikke om seg.

Grunnen til disse metaforene, er at bandet i sin helhet, fra dets oppsett på scenen til dets faktiske funksjon fungerer som en motor. Eller i og med dets organiske natur, en muskel. Her er sammentrekningens nukleus perkusjonen. Det er en systolisk førsel som er til bunns, om en skal sammenligne med den livgivende puls: hjertemuskelen.

Men selv om hjertet holder kroppen gående, så er ikke hjertet alt som gjør oss til menneske? Hva med det sjelelige?

Sjela i stykket, slik jeg ser det, er basert på en overordnet samtale mellom Strønen og Storløkken. Mellom ‘storesmell’ og ‘hoffnarren’. Finnes det en hoffnarr, betinges et hoff og deres overhode. Strønen, som ‘store smell’ er regent, ensemblet hans hoff. Han instigerer og dirigerer stykkets løp, dets eksplosjoner og implosjoner, men den som egger han på, gir han motvekt og er verkets antagonist, er Storløkken. Hos Hoffnarren ligger verkets katalyse.

Hans konstante vingling mellom å stemme i (harmonisk salig, satirisk og hyperbolsk), eller til motmæle (kontrapunktalt og brokete, med pirrende styrke og timing), med konstant vitalitet og utspekulert bruk av sine verktøy, er fenomenal. Han uttrykker seg med en ekstrem tilstedeværelse og sans for/manipulasjon av spenningsmomenter. Hans ess kommer frem i hans solo-parti der flygel møter elektronikk og hologram oppstår. I en slags spektral etyde maler Strønen dissonante og ladede strøk i rubato, som vitner om en slags indre strid. Striden innenfra har stemmer, som Strønen maner frem med et litte kaffebord av synthesizere, en mac og et keyboard oppå flygelet.

Stemmene støttes av en dype monoton knitrende bass, som for å varsle at noe kommer fra dypet. Det er fra dypet nemlig, som fra en Wagneriansk tidskapsel fra Bayreuth, at en larmende operatisk mezzosoprano, fremkalles gjennom en knitrete hauntologisk slire: futuristisk, men dystopisk: innovativt, men rustet. En morfende syntese som sender ilinger opp min rygg. En futuristisk portal til utkantene av en Ny Tid, der vår tids spøkelser er stuet bort, men fortsatt finnes og fortsatt søkes av de som søker vår tids hemmeligheter. En tenker på Phillip K Dicks verdener, der spektrale sus er normen i lufta, så vel som i karakterenes eksistensialitet. Det sender tankene til William Basinskis spor ‘All These Too ,I, I Love’ fra hans album «Lamentations» (2020), som syder av disse gjenferdenes mantraiske åpenbaring.

Storløkken forløser oss gjennom å demontere de faretruende harmoniene fra den musikalske idé, gjenerindre og omforme kjernen via en frase sammen med den hjemsøkende stemmen, for så å legge det sakte livløst, gli over i et stadfestende utrop og til slutt inntre et mer nostalgisk motif rundt en takt, som Strønen hekter seg på og Mobeck fløter spoken word oppå. Hennes verselinje-refreng lyder «gjennomsiktig stier kjem rennende med tida…». Tematikken er det transiente ved eksistensen og inkarnasjonens økologi …

Etter hvert som elementene melder seg inn, kan jeg nå registrere at perkusjonen har gjenvunnet terreng og kjempet seg lengre frem mot den sublime stuk. Det låter ikke riktig bøllete, men det er freidigere og frekkere, i kraft av deres store kapasitet for sjatteringer. Emuleringen av hip-hopen, driftet av jazz-musikerens fingerspissfølelse, er av en smittende art. You can’t fake the funk!

En annen grunn til at rytmeseksjonen er ekstra appellerende, er at Mobeck har fått mer boltreplass og at ørene mine, som nå er vant til synkron-trommingen, hører henne enda bedre. I tillegg har tubaisten begynt å svinge enda mer lealaust, med en utrolig mektig tilstedeværelse som gir tungen min en smule smak av gumbo.

Senere deklameres et dikt med sin opptak-teipens ‘hiss’, i stillhet:

«Alt er i konstant bevegelse / i oss og utenfor

Stopper vi opp fortsetter likevel tiden / På samme måte som stillhet aldri forekommer

Fortsetter kroppen vår å transportere bestanddeler

Gjennom og ut av oss kontinuerlig

Stillheten jeg ofte søker eksisterer kun ned til nivået

Der jeg hører min egen blodgjennomstrømning i det indre øret

Eller hjertet som slår / En påminnelse at jeg er i live

I stadig bevegelse

Vi beveger oss i faste mønstre innenfor en relativt liten radius»

Diktet fortsetter så med et billedbruk og forløp som belyser det absurde av livets bevegelsesmønstre. Små vignetter av vekslende mikro og makroperspektiv, med sterkt satirisk bitt og sylskarp observasjon, ekspanderer Mobeck sin forhenværende lyriske eksistensialisme.

Vi har entret den siste tredjedelen av stykket, der (siden diktet startet) to dansere kommer ut i midten av scenens front: rett foran trommesettene. Vi har sett de tidligere, i en periode med minutters stillhet, gjennom en film prosjektert på lerretet bak scenen. Nå er de her på ekte. En mann (Mathias Jin Budtz) og en kvinne (Marikken Heitkøtter).

Først traver de monotont rundt som stive, modellerte simulasjons-mennesker i faste mønstre. Sånn som på PC-spillet Sims. Jeg synes de tegner et åttetall i deres bevegelser, som for å understøtte diktets absurdistiske betraktninger om livets uendelige runddans. Vi får et tydelig skue som minner om en logikkens bevisførsel av en usannhet: her utspilles livets bevegelse seg som en fenomenologisk tautologi: der livets drift er gestaltet som en hund som jakter på sin egne hale: en absurditet. Med andre ord budskapet vi ser, lyrisk og i bevegelse, er livets konstruksjon reductio ad absurdum…

Men vi blir ikke i fastlåste mønstre lenge. Etter diktets slutt går vi inn i fjerde del av dette flermediale fem-akts stykket. Nå møtes Strønen og Storløkken som to kolosser i en tittelkamp i tungvekterklassen. Dette er anti-tesen til det konstruerte livets evige dunkle mønster av løsgjengeri, som det lyriske mante frem. Store smell (Strønen) har virkelig våknet og fyker ut i en massiv fri-improvisatorisk offensiv. Hoffnarren (Storløkken) parerer med atonale skrik, sløret i uhyggelige insisterende dissonant staccato. Jeg minnes umiskjennelig ut som markkryperne av kaste-knall: de spette-sprettende piano-partiturene til Jonny Greenwoods originalmusikk for «One Battle After Another» (Paul-Thomas Anderson, 2025)

I denne dystens utmattelseskrig begynner Strønen å krydre med kadre fra funken, mens Storløkken utvikler sitt sjokktaktikkeri ved aggressiv strengdemping og iherdig, lur pizzicato: han står til tider praktisk talt inni flygelet.

Når han i tillegg begynner å applikere elektronisk tape-delay, går fanden i Strønen som nå sitter i hugga virvler og for første gang i konserten har mista sin prektige statur. Der er den stramme minen ja! Nå svettes det litt! Endelig trer styggen frem: nå er bøllen her. Med en bøllete swagger inni bildet, har nå hip-hopens attityde blitt fremkalt og bekleende det rytmiske ærend! Det skal bemerkes at Nyberg og Reinertsen stemmer i med briljante hogg, i kontant big-band modus. Ei heller skal man glemme en helt fabelaktig Mobeck, som nå virkelig befinner seg i New Orleans, der hun pumper ut en stødig second line.

Dette foregår mens Budtz og Heitkøtter, i kroppsspråklig samtale, løser seg opp fra det robotiske og flyter inn i en sammentvunnet koreografi som forener stiler som boogaloo, krumping, blues og moderne dans.

Det beveges i rykk og napp, det abstraheres og mest av alt det kommuniseres tydelig, med miner til både musikerne og oss i publikum. De beveger seg med slik flow, kontroll og innlevelse at deres grasiøse fremtreden — en kinestetisk dus — forteller et kroppsspråkets uforgjengelige epos: swing low, sweet chariot…

Etter et siste mellomspill, stiger hoffnarren for siste gang i dypet og henter frem en idé, som virker å få Strønen til å samle sitt hoff til en siste offensiv. Som i King Lear, er det bare hoffnaren som kan tale kongen direkte i nød og unøde, uten å legge noe imellom (en tale uavkortet og usensurert), og stå som verkets teleologiske endelikt. Med hele sulamitten på slep flyter deretter røkla inn i et ekstatisk stykke strøken, digg, rocka og rett og slett dønn sexy samtidsjazz, i tråd med den norske samtids-jazzens brautende uttrykk. Nå er slusene på vidt gap: danserne fabulerer seg trøtte og ensemblet spiller seg til en langtrukken crescendo av en triumferende finale!

«Et ørlite beat» står seg som et selv-bevisst vesen av et drama: med dansende, filosofiske, lyriske og musikalske kapabiliteter. Et konseptuelt stykke gesamtkunstwerk utført med en dramaturgisk struktur som fengsler og et ensemble som komprimerer/utvider seg i et synkront omløp, i sammentrekning (systole) og oppløsning (diastole). Det er som om de to trommesettene inneholder et organisk nukleus for musikkens liv: som om de var to kar av en hjertemuskel som drifter en organisme av kjøtt og blod: en organisme som sprer musikk rennende av livsblodets vitalitet og bugnende av sjelelig materie.

Besetning

Henriette Eilertsen – fløyte 
Espen Reinertsen - saksofon/elektronikk 
Karl Hjalmar Nyberg - sax/elektronikk 
Heida Karine Mobeck – tuba/elektronikk 
Veslemøy Narvesen - trommer/vocal 
Thomas Pohlitz Strønen - trommer/elektronikk/komposisjoner 
Ståle Storløkken – synth/piano 
Jo David Meyer Lysne – gitar/installasjoner
Kim Myhr – gitar 
Mathias Jin Budtz, Marikken Heitkøtter – dansere