Til dovre faller
I Dovre, holder han til, Dovregubben. Denne urnorske mannen med trollets råe naturkraft i seg. Hanndyret. Mannemenneske av jutul-ætt, som høyt der oppe i fjellet kommer til sin rett. Eller kom til sin rett…For der vidden før var urørt er det nå høyspentmaster og proletar-lekende, Arc’teryx-bærende kulturtyper, som tidvis ansamles til leven av untz-untz belagte sprell. Urbanotopia tar innpå overalt, og gubben falt aldri til ro der inne i berget, helt til natta en bøleng mer saumfarende gutte-skikkelser kom forbi. Det var de som sto støtt der andre flyktet - når hallussene i steinrøysen under måneskinns-nattingsen gryntet, hufset og livnet seg opp til en trollsk apparisjon. Nei, de vek ikke fra det underjordiske - denne banden satt støtt og stirret uredd det levende berget rett tilbake. Deres fryktløshet og jutulens nød, brakte den jordiske realitet og den mytiske jordsmonn sammen i en virkelighetens saga. I denne urkraftige trefningen ga Dovregubben seg til hende og materialiserte seg i svevende vrimler av røyk. Guttene rakte han over fredsblåsen… Akkurat hva som transpirerte etterpå er det ingen som vet. Men det går rykter om en pakt mellom dette kobbelet rufsete kiser og denne trollmannen. Det sies at de i ny og ne gir tjall i bytte mot at han brakte de fremfor seg, en for en og rispet de i øye…Gav de slik jutulens blikk – villmannens styrkede sjel. Slik har det seg, sier de, at Dovregubbens Tjall ble født.
«Før var jeg gæren men nå er jeg god / Jeg vet ikke hva jeg sku gjort om hun dro
Jeg prøver å passe på, må være snill / Men får jeg en øl får jeg lyst på en til»
(Én til)
Så på sett og vis har ånden til den norske gubben falt fra fjellet. Revet vekk fra den rene eksistens, innhentet og fortumla rullende ned mot massene av intetanende, åndsfraværende folk. Dovregubben kan man til tider, i et glimt, skimte på veiskulderen der dalføret går til fjell, der Gudbrandsdalens tåke ligger tett som sukkerspinn: i en verandastol, som en slags skandinavisk Lebowski.
Men Dovre har ikke falt. For datidens gubbe - er i gårsdagens dude og dagens kis: dumdristige, håpløse, stolte og sterke hanner med glimt i øyet og for god glid på skøytene. Ulende, bjeffende, siklende snabelmennesker som med ett øye på pilsen og et annet på blafrende skjørt – i unison klemmer, skraper og tyter ut garasje-rock.
«Men jeg har fantasi og den er jævlig svær
Min tanke den er fri og du står naken der»
(Skyt en type)
For det er alltid de uskikkelige som yter mest. Det er de som (med en frostskadet sprukket tå grunnet et lite høl i fjellstøvlene, som de fortsatt går i gaffa-teipet) spretter i tet opp livsløypa: de som ligger i tarp og ikke telt: de som klatrer i gammel dongeri: de som har hatt på seg det samme tøyet så lenge noen kan huske. Det er dette kaliberet som danner nåtidens skogførere. Ikke den faktiske skogen men det vegetative fellesføre som kreeres av ansamlinger homo sapiens. Skog som kratt, kratt som armer: to armer, to hender for hver livnet stilk biomasse. En hånd for pilsen og en for siggen. Noe som det bugner av i virvaret nedenunder dalførene. I krattene bedre kjent som asfaltjungel.
«Det er digg å drikke – er så
Digg å slippe – unna
Det kompakte jævla selvforaktet
Ikke – drikk så sakte
Ikke – flykt det tapte»
(Cafe Opera)
Disse uskikkelige beskytter de siste restene av nordmannens dyriske aner. De er utstederne av fedrelandets instinktive rølp - som engang for lenge siden var den kjenslen som dro vikingene på tokt over Orknøyene, og dypt inni det skotske høylandet. Disse omstreifende skyggetroppene – sjelelivets Heimevern – har et eget husband i garasjeloftet som materialiserer seg hver gang de samles under ly, fra forbrukersamfunnets konstante surmulende bris. Der Amundsen Sport er tabu og ordensregler upåaktet: der speedometeret alltid viser mindre enn villfarelsens faktiske hastighet: der tanken aldri går tom for noe brennbart og alltid durer på under ethvert nullpunkt. For her finnes det strengt tatt ikke noe som kan kalles et nullpunkt - være det seg i bikkjekulde eller hetebølge.
«Hun er litt forsiktig
Han er moteriktig / De er fremtidens familie
Og jeg er en som later som jeg driter i det»
(Amundsen Sport)
Det er her Dovregubben henter verandastoler og tjall på vei oppover dalen til fjellet. Han hilser på hans nye kamerater som rocker ut viser av gubbe-melankolia, spor av eksistens-skavanker og låter uten frynser - som de under tjukke lag av dalens tåke tar opp rett på teip i en gammel 4-track kassettopptaker i en hast av sammensurium de har kalt Dovregubbens Tjall.
«Skyt deg i foten å / Skjær deg i øynene
Gi ikke livet for maktsyke løgnere»
(Tonje Brenna)
For Dovre har ikke falt. Det bare blåser seg til røyk og flytter på seg i ny og ne.
FREE PALESTINE
- ‘gassed out
