Åpen bar

Et steg inn i UNDERGRUNNs verden

En Gonzo-Novelle

«Hva er forskjellen på fri og åpen bar?», var det første Smugler’n sa idet han møtte meg inne på Haus iført en hvit cowboy-skjorte. Fri som i gratis, eller åpen som i at «vi har satt opp en bar» du kan bestille hva du vil? Self-service betød det vel neppe. Drikke var det definitivt, men måtte det betales? Var det noen kvoter? Drikkebonger? Eller lister med navna på folk – hvorpå du risikerte å og få tilsendt faktura via kryptisk mail i etterkant? Eller clout-listene til UG i huene på de bak bar-disken? Det var hvert fall et spørsmål vi stressa litt over for det sto ikke så altfor bra til med kontoene til hverken meg eller Smuggo.

Smuggo kjente jeg ikke så godt men han var en easygoing grei kar virka det som. Jeg hadde bare møtt en gang før, da jeg kjøpte et skjerf av han utenfor en kirke en kald vinternatt jeg hadde glemt mitt. Tok seg ikke så høytidelig men kryssa fortsatt bena mens han satt å spratt første ølen med de andre i bakgården. Det er litt enten eller med storebrødrene til venninner: ‘Homie’ eller ‘suspekt’ - du blir bare en av de to: det er ikke noe mellomgrunn, det er litt enten eller. Undergrunn er det ikke, men det skal vi snakke om nå.

Et kvartal nedafor i Hausmannsgate skulle vi: DogA. Der sto den samlede kulturelitens rap-kollektiv/boyband Undergrunn – og en mengde kjendiser og brysket seg. De var glatte, polerte og de fleste som gadd å si hei, gjorde det med så plettfri selvsikkerhet at en følte det var innøvd å ikke ense deg selv om de så på deg.

Undergrunn har som kjent sluppet et album kalt Memoarer. Og det måtte markeres med lanseringsfest på mest kulturelitistiske vis: performance-teater på Transformator-scenen. «KUN FOR DINE ØYNE - DETTE ER VÅRE MEMOARER» stod det i mailen. Vanligvis går fiffens kommersielle store begivenheter rett i søppelkassa - men akkurat dette så jeg på som en mulighet å finne ut av hva som egentlig var greia med rap-gruppa jeg hadde stilt et tvilende øye og stumt øre til siden de begynte å snakke om å «se Italia…(og) kaste fuck you money, for (de) kasta i fjor»

To steinkast og Et par millioner til høyre

Gående fra Hausmania, det spartanske oppusnings-prosjektet av et kulturpalass med frikere, til klumpen av kjendiser og bransje-mennesker, med min kort-kraftige kropp i slitt Adidas-trackie og et viltert hår stikkende ut på sida av felt-capsen min - gjorde meg nervøs.

For det var ikke mye som skrek skrukkete bankkontoer, klimavennlig second hand som kanskje er mer uniformen som gjelder på Hausmania blant de. Det gikk i nye dresser og en spesielt gjennomført UG Rik Pappa i helsvart med stokk.

Det var starten på minglingen som aldri kom til å ta slutt. Det var strøken hud, det var krøller med spray og mousse, og ja visst faen var det latter og det var sol.

Etter å først å ha fått inngang etter en liten double-take på lista over det evinnelige rare navnet mitt og en innkassering av to av mine bayere for vekter’n: gikk vi inn på DogA med lang maske av hvor mye de 128 kronene per flaske øl skulle skade min og Smuggos allerede skadeskutte kapital. Vi kjørte to flasker hver for å døyve ubehaget mens jeg kjente på en liten«hertilhørerfaenikkejeg» i takt med at rommet fylte seg opp. Mens to blondiner som kunne hett Sally og Dolly og vært fra Oklahoma gikk rundt i rommet med Universal-mikrofoner, kamera og noe form for lys som illuminerte oppå det allerede vel-belyste, hvit-veggede baren til DogA.

Men man holder ut.

Husker en av sosial-kapitalistenes grunnmurer: Nikke til de man husker, og også de man ikke husker - så lenge haka er oppe og blikket stødig - går det fint. Det er personen du vinker til som ikke vinker tilbake til deg sin feil at vedkommende ikke husker deg. Det er jo ikke din feil at du husker bedre. Det er den personens tap.

Kanskje ikke det gjelder Chiraq, da. Han så ut som et veldig kjekt spørsmålstegn da jeg knipsa fingrene mine inn i en sånn keitete «You the man!»-positur…for søren han så ut som ‘the man’. Og jeg latet som jeg ikke følte meg rar av å ha knipset til en som ikke vet hvem jeg er.

Akkurat da var det kanskje greit at det ble kalt inn til hovedscenen for performance-stykket som visstnok var hele greia med denne tilstelningen – foruten plata Memoarer, så klart.

Selvfølgelig sa blærene til meg og Smuggo nettopp da i fra om at det skulle lates. Lett øre som vi var med lite mat og oppblåst humle i magen, vinglet vi selvfølgelig etter en visitt på toan’ sist inn i hovedrommet.

På gulvet var det lagt ut en diger presenning på ca 12 x 23m. Stolradene dekket langsidene,, mens kortsidene skulle brukes i stykket. Selvfølgelig var vi av de få stakkarslige som havna på bakken foran stolene fordi det ikke var plass. Litt som å sitte på huk på første rad på en motevisning.

Jeg bør vel nevne at jeg hadde med en ubeleilig ryggsekk som måte tas av, noe som alltid er styr, spesielt når den spilte domino med huet til folk mens jeg bøyde meg mot gulvplassen min. Jeg kjente snart på en død fot og fryktet snart krampe. Det skulle det også bli, og vi var jo ulastelig nærme scenen, så jeg kunne ikke flykte fra denne voldsomt forknyttede situasjonen, og samtidig få litt mer oversikt over fremførelsen som signaliserte sitt nært forestående startskudd: med den typiske formørkelsen av dunkelt lys og en utypisk sirene som sammen med røde lys blinket og alarmerte i takt, mens publikums summing tok slutt og forestillingen faktisk begynte.

UG-Curiaen og deres ofring

Vi blir presentert en kropp på midten av gulvet. Et lik? Alarmeringen fortsetter når to skikkelser i haz-mat dress førende på en sykeseng nærmer seg kroppen, løfter den oppå sykesengen og fører den ut. Skikkelsene returnerer for med mopper for å gjøre rent blodpølen som var igjen under kroppen. De går ut og kommer inn igjen med en ny sykeseng som de etterlater helt til høyre på scenegulvet. Her ligger vår protagonist. En ung mann med buzzcut. Det nærmer seg en figur i helblå, derav et skjult ansikt tredd i blå med pigger ut fra hodet som en slags krone. Det minner om en animert sopptur av en Statue-of-Liberty.

«Nå er glasset fullt

Vi henger begge i en tynn, tynn tråd» (‘Libretto i A’)

Protagonisten går inn i en slags nervøst sammenbrudd/sjelevandring med skrik, volatile bevegelser i konfrontasjon med denne blå frihetsgudinnen. En frihetsgudinne som speiler bevegelsene og terroriserer hans mentale indre som nå scenegulvet har blitt en demonstrasjon på. Protagonisten konfronteres så med anti-tesen til frihetsgudinnen, en likt anført figur i helsvart. Det pågår en dans mellom disse tre og det virker som protagonisten blir dratt mellom disse to figurene, i en slags sekulær versjon av en sånn god-versus-ond-engel-på-hver-skulder trope.

«Vi to sov på de mykeste skyer

Men Gabriel klippa vinger og faller» (‘Libretto i A’)

Deretter dør etterhvert frihetsgudinnen når anti-tesen får flere versjoner av seg og vinner makten over protagonistens indre. Man får et avbrekk i kampen når protagonisten blir speilet av en ny karakter. En slags tvillingbror. Begge bærer på sex-pistols t-skjorter og slynger seg katarsisk om hverandre.

«Holder meg varm når jeg sprinter

Lar euforien ta fatt» (‘Ny Feeling’)

Omsider, etter tvillingen har forlatt scenerommet blir protagonisten igjen speilet gjennom en søken av sitt speilbilde i et badekar. Han møter sitt selvbilde og blir oppteken av måten han ser seg selv speilet.

«Elle-gallaer & vernissasjer

Så jeg glemmer mine våpenaksjer» (‘Skandinarnia’)

Det er noe Narcissus ved det hele. Han bader i seg selv og regelrett setter seg selv i badekaret. Mens han tilsynelatende faller mer og mer til ro (med seg selv?) kommer de mørke skikkelsene og bryter han sakte men sikkert ned i badekaret og drukner han. Han blir deretter ført død og lagt til midten av scenegulvet. Her blir han etterlatt. Før hele forestillingen avsluttes som den starta, med at figurer i haz-mat dresser lemper kroppen på en sykeseng, fører kroppen bort og returnerer for å vaske opp griseriet etterlatt.

«For blod på tann blir fort til blod på henda» (‘Ny Feeling’)

Før de gjeninntar scenegulvet en siste gang, denne gangen trillende på en sykeseng med en ny kropp som blir lagt til høyre i scenerommet og alarmeringen tiltar. En avslutning som sementerer sirkelkomposisjon som setter en bruk-og-kast kjennelse over hele stykket.

«Grensene vi tøyde

Vi bare ville aldri dra hjem» (‘Forord’)

Med Undergrunn medlemmene sittende i midten på hver sine sider av langsidene under stykket fikk vi en følelse over at de presiderer over sitt eget spetakkel. Spesielt siden de etter stykket skulle banke inn det at de ikke visste noen ting om hva Vilde Krohn (performance-stykkets kreatør) skulle gjøre. Men de visste hvem de hadde invitert, hvor det skulle ses og hvordan de selv så ut under forestillingen. Smuggo fikk jo nesten latterkrampe når jeg pekte på Rik Pappa underveis, og nevnte at han med sin stokk karikerte seg som en slags spetakkelets guvernør. Vi var begge enig om at det var et weird og akutt tilfelle main character syndrome som minte om yppersteprestene i «Eyes Wide Shut» (Kubrick, 1999) sitt offer-rituale.

Vi satt mest igjen med en postmoderne, dramatisert versjon av den mytologiserte, klassiske celebritets-tragedien. Kampen mellom lys og mørke, frihet og stengsler. Der protagonisten, en slags representant for UG, var skjebnebestemt til et visst ‘mørke’ på bakgrunn av deres talenter og drifter. Et symbol på at individene som gjorde UG til en enhetlig forekomst måtte ofre noe av sin frihet for å kunne utfolde denne. Man minnes pakten blues-musikeren Robert Johnson gjorde i myten om seg - da han kjøpslo med djevelen i et veikryss i Mississippi - og ga vekk sin sjel for musikalsk skaperkraft. Det virker som den refleksjonen vi oppfordres å dra med, er en slags forståelse av deres ofring, dens mentale etterdønninger og ytterligere reflektering rundt kjendis-kultur. En følelse som bevisst eller ubevisst jeg antar mange av de fremmøte drar med - selv om de slet med å sette ord på det.

Retrohype og dets spetakkel: kulturelitens opium

…for meg er det spesielt det siste jeg legger en hang ved. Det er en slags retro-fordret undertone i hva det angår denne tematikken rundt celebritet-kultur. Også utenfor scenegulvet. Som Marsteins takketale på årets Spelleman: en slags rar kryss-pastiche av den nylige takketalen til Timothee Chalamet på SAG Awards og Noel Gallagher sitt ikoniske «I want more!» intervju fra 1996. Denne strømningen finner vi også hos andre i rap scenen. Som Cezinando sin tilbakeføring av ‘Cez for Prez’, hans lyttepremiere-campervan utenfor Blå og hans stagede-pressekonferanse i forkant av «Sinekyre 3» (2025). Dette er alle forsøk på å gjenskape en slags årtusenskiftets celebritets-fanatisme.

De skaper arenaer der deres fans kan møtes som en in-gruppe (deres curia): lage blest rundt celebriteten med diverse virkemidler ofte artet som performative iscenesettelser (deres spetakkel) og dermed lage en slags diskurs rundt kulturen rundt seg selv (retrohype)

Er dette noe man skal ta for god fisk? Skal man stille spørsmål mot reproduksjoner av fenomener av kjendisstatus som objekt og ikke kommenterende subjekt i kunst?

Det virker i alle fall som det er flere som har merket seg denne trenden. Som for eksempel parodien på Marstein, ‘Murstein’, som i en hel låt satiriserer medie-personligheten til Jo.

Tilbake UG-plata er det spesielt et av versene deres som fremstiller hvordan den autobiografiske konseptualiseringen sammenstilles både sonisk og lyrisk samtidig:

«Ostavi Trag, ta ett drag og pust ut

5 fine frøkner, i UG merch og cowboy boots

Det er tann for tann, bitch forstår du

Om du tror noe annet så misforstår du»(‘Ok’)

«Ostavi trag» er serbo-kroatisk for «legg igjen et merke» og navnet til en jugoslavisk låt fra ’76. Best kjent som det vidunderlige samplet i midten av Kendrick Lamars «DUCKWORTH.» (2017).

Normene i sampling-kulturen i hip-hop gamet pleier å være at man digger hardt for å finne ubrukte, gjemte sampler, som produsenten 9th Wonder gjorde for Kendricks låt. Skal man gjenvinne et sample, skal man søren meg gjøre det berettiget gjennom en unik flip. Her virker det som anvendelsen er en ren forplantelse for å gjenbruke den forundrede ekstasen vi følte første gang vi hørte gjennom «DAMN.» (2017). Som med mye annet i albumet er materialet sydd inn av og for retrohype-gevinst.

Avslører de tre neste verselinjene - som en tekstuell ettersmak - den faktiske drivkraften bak retrohypen: gjennom tilbakevendingen til skryt og kampvilje? Sier UG til oss at de vil kjempe øye-for-øye og ta i bruk alt for å holde på toppen av topplistene? Selv det å katalysere et album gjennom en tvungen autobiografisk prosess - narrativ, sonisk og konseptuelt - for så selge det som noe banebrytende?

«This shit ain’t for the radio, they still gon’ play it tho!» sier UNDERGRUNN om Memoarer i pressemeldingen.

Sluker vi dette agnet?

Heldigvis ante både Smuggo og jeg at etterfesten som vi nå var på vei til, kunne gi svar og det var her vi virkelig skulle bli slukt inn i munnen til kultur-beistet UG:

In Vino Veritas

Jo lengre inn i rommet du kom, jo mer poppis ble det. Det var nesten en akse fra høyre til venstre. Det var til og med skilta lengst til høyre i dette avlange rektangelet av en arena at her var det plass for de «gamle-gamle».

Med individene som florerte rundt denne delen virket det som om det var en slags frisone for foreldre, venner fra oppveksten og eventuelle andre lojale folkrundt kompani UG: Universal-heads, agenter og managere og slikt. Selv om jeg ikke akkurat fikk øye på Sally og Dolly fra Oklahoma.

Dette var en arena der man spilte om sosial kapital. Og man vant gjennom relasjonell-clout. Det vil si at hvem du var i dus med og hvordan foran øynene til hvem - var parametrene for avanse i dette spillet. Og fornemmelsen av at det skulle spilles en eller flere kamper her skjøt inn i ryggraden min, gjorde meg parat. Jeg liker å komme tidlig forberedt på kamp.

For vi hadde selvfølgelig kommet på etterfesten tidlig fra DogA. Vi hadde jo vårt ærend og vår søken: hva var denne åpne bars natur?

Mange hadde grønne glassflasker av typen Carlsberg eller Tuborg. Man kunne se av måten de drakk at ølen ikke var hverken iskald eller fersk i noe som helst grad.

Dette var ikke helt krise, men ikke helt ønsket.

Det var vin, i plastkopper, noe som jeg ikke er instinktivt i mot men det bare virka litt gjemt bort. Ingen bestilte det heller.

Vi var på bortebane…og på bortebane tar du innkasserer du sjansen når du får den, før du legger deg i forsvarsposisjon og skuer - dermed: Sprit! Nærmere bestemt liberalt fylte plastkopper med vodka og isbiter, pluss en dask ingefærøl,, markedsført som Oslo-Mule. Dette beit jeg på.

Vi nærmet oss sakte forover med mine øyne fastlåste på interaksjonen rundt bartenderne - det ble ikke dratt opp noe kort, det ble ikke sjekket noe lister og ingen bonger ble sjekket inn. Det gikk sakte opp for oss at det virkelig var helt og holdent en fri bar. En fri bar for mine øyne.

Smuggo og jeg så på hverandre og nikka bekreftende i visshet om at det var nå den faktiske performancen begynte.

Baren, var midtpunktet i denne arenaen. Det var holdepunktet til de fleste. Det var mitt i alle fall. En slags resultattavle for hele kamp-overflaten der en sosial free-for-all for relasjonell kapital artet seg fra en-mot-en situasjoner til diverse taktiske spill med forvandlende klikker. Lengst til høyre, som også var der trappen ned til utgangen var - hang denne ‘skilta seksjonen’.

Som var den eneste kanskje «sivile» seksjonen. En form for innbytterbenk, for de som var rundt disse sofaene var ikke egentlig helt med på festen som utspilte seg lenger inn i rommet. Eller det rene haraballet som var ned trappen og ut utafor inngangen til bygningen: røyke-seksjonen. Som egentlig var en parkeringsplass som i løpet av kvelden kunne ha flere titalls mennesker der ute til enhver tid, i forskjellige sirkler av samtale.

Foran baren, der det var mest bevegelse og en nær infernalsk varme, kjempa folk seg frem for å få tak i det edle vannet. På motsatt side av baren, på den andre brei-sida og bortover i lengden en 10-15 meter var det ca 4-5 bord satt opp. Vi kom tidlig men det var 3-4 jenter på hvert bord allerede da. Nærmest oppstilt og antrukket i det som nærmest kan beskrives som «urban glamour». Først da gikk det vel opp for meg at vi var nærmest de eneste gutta som allerede var inni der.

Da pekte jeg rakt midt mellom alle bordene og lente meg nærmere Smuggo for å få sagt noe i øret hans. Akkurat da, mens fingeren min fortsatt dirret provokativt lenge i lufta, kom det en riposte mot min finger-uten vetugg-eller-dannelse. Et offensivt mottrekk i form av en sammensveisa horde kalkulerende blikk fra samtlige av damene.

En blanding av lett-ubekvem andrehånds-flauhet lå over de kontrollerte knisene, som på et ørlite sekund hadde avskrevet undertegnede her som en signifikant spiller. Jeg hadde prøvd å peke langt forbi bordene og mot de store vinduene, nærmere den andre enden av rommet, motsatt fra den sivile-seksjonen: der DJ boothen sto og jeg kunne lene meg mot vinduet med god utsikt. Smuggo derimot, en del yngre, sprekere og med en medfødt slags simultan-radierende søtlig frekkhet hadde nok gjort det bedre. Hos han, som hadde flekket litt tenner i et nonchalant smil, hvilte deres øyne lenger. Han skulle nok ha entret banen alene om han skulle spille ball. Men ei ville han heller være en spiller denne aften og var veldig med på min plan for skuer å være…makkeren min var med på notene.

Mens vi gikk på den lille stripa med midtgang forbi disse damene, som jeg nå i nærmere øyensyn kunne identifisere som en en samling urovekkende pene damer - slo det meg: Disse damene – influencere, modeller eller heltids-baddies – er noe av det skumleste jeg vet om.

De er som rene predatorer å regne! Den feminine personifiseringen av den der arc’teryx-fuglen: lett og ledig, på sikkert to ben og i lufta og som har spredt seg dominerende i bybildet med en virilitet uten like. For det ser ut som de har spankulert rett fra instagram og plassert seg inn der.

Slående multimedia-fjes som gjør at hjernen din spiller av latent TikTok musikk og håret deres bølger seg som i en sånn Doktor Greve-reklame. En performance.

Ordet er ikke digg eller deilig, men heller det at de er smell-vakre. Ja ikke ‘smellvakre’ i ett ord, men fordelt på to.

For denne mediale apparisjonen har også sin slagside…Når man stjeler et blikk på de etter deres øynes rus – eller når følelsen som om de hadde pynta seg kun for mine øyne har lagt seg - og de har tyngden på feil fot: så havner utenfor de ørten positurene de har perfeksjonert.

Da merker du at instagram-skjønnheten ikke direkte kan oversettes til det faktiske dybde-fokuserte menneskelige øye…

For da ser man omrissene av sminken perfekt for kamera men litt for skille-belagt og bronsende i det virkelige: at antrekkene er mer knirkete i spontan bevegelse enn koreograferte steg: at rett og slett funksjonen av varm svette, sukrete gørr av vodka-merker og det herlige sammensuriumet av patina en varm, klam og tett fest slenger uanfektet: den deilige sprøyten av sosialt skum fra bølgene av det vi kaller fylla - skyller vekk det pålagte og legger igjen det resterende.

At man faktisk ser jenta som nå daler ned fra pidestallen og i et smell viser misunnelsen for Blindern-jentene som nå med en skrålende latter kom inn med en mer lettere belagt, casual-anførelse og fikk en gjeng nylig ankomne gutter til å vri seg vekk fra damene som bare hadde knist lett som så passelig-så-passelig er. Spillet hadde snudd.

Skummet tok også mer enn bare influencere ned fra sine høyder. Det skylte over hele festen og førte vekk alt det tilgjorte og all akten.

Vi hadde med et blankt bevegd oss fra DogA og hele kulturen rundt UG, slik de vil anses – som en performance om du vil – til etterfesten og kulturen rundt dem - som den er.

Vi hadde vært på gulvet og UG hadde servert oss en performance-rett.

Nå var vi på kjøkkenet og så hvordan de kokkelerte, hvem de kokkelerte med og hvor noen av ingrediensene til disse «Memoarer» kom fra. Det holdt ikke med kjøkkenet heller, for hele lokalet var som en slags russisk-dukke av usynlige rom. Det var alltid flere rom bak baren eller smug ved inngangen der mer og mer skum skylte over.

Der folk snodde seg inn og ut fra «intetanende» klikker for å møte den faktiske klikk: bakrommene, som man før søkte innpass til men som man nå visste hadde ødelagt all form for mystikk.

For var det her UG holdt hoff? I bakrommet til rommet bak rommet?

Er det i disse rommene retrohypens valuta blir elektronisk utvinnet som om det skulle vært bitcoin?

…det er ikke lett å si. For av det vi kunne få med oss gjennom natta, sagt med en god dose usikkerhet grunnet vår sausete minne-fremkalling, var at UG-medlemmene virka mer komfortable på innbytterbenken med gamle venner enn ute i kampens hete. Kanskje bakrommene også fungerte som lyse, trygge havner for det mørke spillet de som oftest måtte ta del i? Kanskje vi så ofringen i sanntid - spetakkelet inkorporert fra scene til setting - fra setting til sanning?

Hvorfor ble egentlig skiva «Memoarer» til? Var det på bakgrunn av en enbåren, delt trang til å meddele noe? Eller var det et prosjekt fordret, nærmest tvunget frem, av omstendighetene - være det seg kontraktuelle, økonomiske eller normative - som presset et produkt ut av Universal-kverna?

Har vi mistet sansen for lystbetonte artister så lenge vi kan få klippekortet stemplet som fans? Har pop-musikkindustrien helt avskrevet organiske skaperverk, til fordel for forbruksvarer?

For da får vel plateselskapene mer materiale, flere sanger som kan lisensieres og større mulighet for virale tik-toks? UG holder seg i nyhetsbildet, kan turnere enda-en-gang og tjene enda mer spenn?

Handler alt om at vi bare vil ha mer og mer og aldri får nok? Fullbyrder det offentlighetens fantasifulle hig om et knippe sjarmerende, søte gutter som kan å legge sammen litt rim?

Liten er grensen mellom virkelighet og fantasi når man begynner å tro på produktene man selger for massenes forbruk. Man blir lett sin egen karikatur - mediepersonlighet kan fort gli inn i din faktiske Persona.

…for bak fitte-gliset til Marstein og UG Pus sin stramme munnvike lå det, når jeg observerte dem rundt barens inferno, et blikk som i et sekund forærte om en lengsel - enten til de private bakrommene og deres finere skum - eller enda lengre vekk. Hvor hen vet jeg ikke…Men en skal være forsiktig med å sikte peil rett etter slik performance. For infernoets glør brenner lenge etter flammene dør bort. Bare spør Smuggo, som måtte smugle en fortumlet undertegnede inn i en taxi med et par ekstra lapper grunnet fare for innvoldsk-spyling. Eller Rabona som måtte karre meg til sengs. Atter en gang.

Jaja, vi koste vårs i alle fall.