Dag Solstads Gamasjer

En beretning om å være våt i pelsen

Cover (Isak Austin) av «Våt i pelsen» Hersleb Visekollektiv (2025, Dagen er ødelagt)

Vi er redde for noe, eller noen er redde for noe her i Norge. At den røde snoren av identitet som fletter det av flagget som ikke er i et kors, begynner å fordufte. Jeg må innrømme at jeg er litt redd å. Litt redd for at vi bærer en ondartet Amerikansk sildesalat av virale proporsjoner i våre bryst.

«Våre typiske nasjonale særtrekk forsvinner mer og mer – er det for det verre eller bedre?» (Partilederdebatten, 2025)

Spesielt i byen – selv om jeg ikke er fra Oslo, selv om jeg engang prøvde å late til at jeg var fra Oslo-området – skjer det mye. Men jeg kjenner smått til byen, og tatt mitt snitt til å trykke noe av den til mitt. Det snakkes om IFOer (Ikke-Fra-Oslo mennesker med nær alien-status) som snyter byens kutyme vekk. Mens Tour de Finance langs Sjølyst til Aker Brygge, kanskje burde være mer nærliggende deres redsel…

«Alt må gjøres for å bevare distriktenes særpreg» (Partilederdebatten, 2025)

Som en stolt Omegner, av det spesielt skjønne varemerket Åsing, har jeg som pendler og ivrig Oslo-eter merket en ting. En bemerkning som har økt stadig for hver togtur hjem fra enda en omgang i storbyen. At den aktive redselen, klaginga og spyttinga-i-bakken fra de innfødte Kristianerne er berettiget; men at de jeg likte å henge med hadde med det å la handlingene tale for seg: hoppe hodestups i bresjen for byens kulturånd og ikke klage til Vink! De var med andre ord våt i pelsen.

Oslos minste og verste plateselskap, Dagen er ødelagt, presenterer «Våt i pelsen» (2025) av Hersleb Visekollektiv

«Hva er det du ser i det fjerne/Er det natta som stiger seg på

For å farge alle rom i din hjerne/I drømmer så skumle og små»

(Gir opp ryggen i karmen)

Slik gikk det seg til at jeg fulgte min vandrevenn Smuggo, inn i en bakgård i Thorvald Meyers gate, en junidag i år. Eller han passerte vel veien ovenfor meg - ovenfor vannhølet jeg slusket i. Han passerte og gaula at jeg skulle se å komme meg nedi gata, rett nedi her, om et par tre minutter. Et russisk steinkast nedafor og et spansk minutt senere, gikk jeg inn en port der det svevde vrimmel av ess og lo. Illusjoner kanskje bare jeg så, følte jeg. Jeg trampet meg mot og gjennom det som viste seg å være et illusorisk, om noe svett, bekledningsrom. Jeg havnet inni en slags tidskapsel av en aula. Eller rettere sagt en portal til et parallelt univers. Gjennom et skrimmel skrammel jeg skjønte flere hadde tatt mot til seg å konfrontere. En plass man bare kunne ense om Dag Solstads gamasjer gjorde seg deg til kjenne. Om de viste seg for deg slik Karl XIIs gamasjer gjorde for Brødrene Dahl.

Brødrene måtte den gang finne disse magiske leggsokka, for å hindre at Norge kom i union med Söta Bror atter en gang. Så hvorfor viste Dag Solstads gamasjer seg for meg? Vel det var vel nepotisme dette – rene flaks av assosiasjon: jeg kjente Smuggo og han hadde gått god for meg. Det var min metafysiske billett inn til denne scenen. En scene der konserten først startet når noen satt seg krysslegget på bakken foran, med en sigg i kjeften og ville få det på.

 «Tjue uniformer kom på døra vår / Må ha vært i fjor eventuelt i går

Redder jeg den ene fra å havne i systemet - hvis jeg tar han nå

Fra pakka mi

Lyst til å hoppe i bassenget eller låses i et hvelv»

(Tjue Sigaretter)

Her inne var man skjermet fra omverdenen, men involvert i dens trykksak. Man stengte den ikke ute sånn egentlig. Man bare filtrerte aggregatets hastighet ned og tok seg til de som så lovnaden. Lovnaden om en pust i bakken og en i lufta: om en atmosfære fri for det urbane presset, og kjettingene som rasler rett bak: lovnaden om gull og grønne skoger: uten noe metall i henda eller bark i rævva.

Og nei, jeg kan presisere at det ikke var noe kult-lignende eller sekt-påtrengende tendenser i denne klyngen helt vanlig ungdom. Helt vanlige unndratt det at de hadde trodd på eksistensen av og dermed funnet veien til, portalen: som førte dem gjennom den renna-blaute dukkerten av små-syrlige, fetladne gamasjer: som ploppet en ut med belegg av smusset, impregnert dun på sin hud: nå blottet for statisk nettverks-støv: som skjøv en inn i bula til de som var våt i pelsen: i favnen til Hersleb Visekollektiv.

 «På en fjelltopp som jeg kjenner

- og venner meg til kan det noen ganger skje at jeg sovner

Og en natt gjerne tømmer sine krefter når det dør ut for tolk

Bare inntrykk til drømmer»

(Steinaldermenneske)

Ser det tafatt ut? Litt nedslitt? En slentre plass for bikkjer som liker flaskepils, boksvin og rullings? Jepp! Du har helt rett. Ytterligere både er og ikke er scenen et par ting til: uten formaliteter, men blodseriøs i sin hengivelse til det allestedsnærværende, figurative ur-bålet: uten fnugg av navlebeskuende selvhøytidelighet: med harepotens overbevisning for denne elskede nødvendighet.

Men jeg har jo glemt hele poenget! Du skal ikke bruke øynene. Du skal egentlig lukke de å heller ta i bruk øra. Altså faktisk ta de i bruk. Ikke høre med de som du gjør med airpodsa, mens du kjører slalom gjennom trafikken i morgenrushet; men faktisk lytte – for da vil selv du kjenne bålets varme, fortellingene som sagnes og dansen som følger med.

Musikken kommer fra et tettvevd spann av kraftkarer: foret godt av både yndig klassisk folk-materie og harmonisk tekke som gis tilbake i en godkalvet kokning: en lapskaus som danner spydspissen av den unge visebølgen. Et kobbel ulende henslengte kiser som trygger seg om og ledes av den ledende figuren: bøylen som holder vannhodene over vann: det er snakk om figurinnen som fører de harmoniske tøyler: Vildebjønn!

«Visst er det mange som har prøvd å si ifra

At folket er i nød

 - men dronninga har blitt deprimert og lat»

(Kongsgården)

Hennes stemme - det tonale hovedsete - er en gemyttlig lakonisk kvinnestemme av strak folk-sjel. En power-player med sitt eget selskap! For ‘Vildebjønns Selskap’ er nemlig en av de forskjellige gruppene som lager musikk hver for seg, men sammen danner konstellasjonen Hersleb Visekollektiv. De andre er Wold Wiggen og soloaktene Sigfiz Vannhode og Ed.

Jeg skrev, nøyaktig for et år siden, på et dikt som ikke ble et dikt. Det handlet om en svart ulv, som hadde gått seg vill i asfaltjungelen og ulte etter en ny gjeng å flokke seg sammen med. En slags ensom vandring i et villmarkens, urbanotopisk mørke. Men at dagen er ødelagt betyr ikke at man må ta hendene av rattet. Gi opp på ideen. Så godt er det derfor,at jeg nå føler at ulven har fått svar.

Jeg sier ikke at jeg har funnet alle ulvens svar i et album. Men det jeg sier er at jeg kan høre en liten del av et svar. En del av den soniske gjenspeiling av svaret.

«Hvorfor tilber ikke alle meg / Jeg donerer til krigsherjede byer

Og gir penger til tiggerne på Oslo S

Og ikke engang de / Knyter skoa mi»

(En som er så snill)

For jeg visste det jeg lette etter måtte være norsk. Norsk som i at det er typisk norsk å være klein og sprellete: norsk som metropolens lam: byenes Bambi med fjellgeitens brek: som fylla i et skur og det stuereine kaffeslaget i samme rom: kantrete, røykende skrik av eksistensiell angst og jordnær, kjøttkake-eimet lortelukt destillert med akevitt: alt dette i et shot-glass skjult som Fernet. Norsk på så måte.

En valsende, svaiende, sugerende og lealaus sang! Så langeleikens gjenferd danser med grevlingene på taket. Krast, frekt og pissende på veggen. Levende!: Amøbe som Troll: Trollmor som Trollfar. En gjensporing av vår alles Erling-san: det lune møte-som-kunne-vært-en-email: en evig strøm lykkekaker: på kommunale bord og stoler i sola: aversen for veksten: dedikasjon til ve og vel: avsporinga fra jaget: kreasjonen av sjelesang som smeltedigel: fra tik-tok til grammofon: en lapskaus av en havn: lydsporet til heisportalen inni Dag Solstads gamasjer: et frontallapp-avledet eventyr inni den godhjertede nattens sagn.

Med Vildebjønn og gjengens kall fant jeg den gjemte stien til en bålplass. Der jeg skimtet, bak gitarkoret, en ansamling kjente og ukjente: noen gjenferd, noen levende: spøkelsene av utgåtte frikere som gadd å hente ved: en fillefrans som mekka tennkvister: en fiende jeg fikk fyr av for fredsblåsen man trengte: en slags hard kjerne av pistrete utskudd.

Gid, jeg visste ikke det var friluft og fauna å finne midt på Løkka. Artig hva man kan finne på - om man ikke er redd for litt sure sokker.